Portrettintervju: Andrea Gjestvang

Alle foto: Cathrine Gjerdingen Larsen

Andrea Gjestvang er en dokumentarfotograf fra Ottestad, født i 1981, som nå er bosatt i Oslo. Hun er forlovet med kunstneren Anders Kjellesvik og de har datteren Agnes på tre og en halv måned sammen. Andrea er kjent over hele verden og har vunnet flere priser. Jeg møter henne på Tøyen torg. Etter en tur ute rundt på Tøyen for å ta noen bilder, og for å få Agnes til å sovne, har vi nå gått til leiligheten til Andrea som ligger i fjerde etasje i en bygård i Håkons gate 20. Vi setter oss ned ved spisebordet for å spise lunsj. Hun spør om jeg vil ha og te, og jeg takker ja.

Du har fortalt at moren din er norsklærer og at faren din er bonde, hvordan ble du da så interessert i foto?

Hun tar et rundstykke og smører ut en avocado, og tar en bit før hun svarer.

- Det er et veldig godt spørsmål, men jeg fikk et gammelt speilreflekskamera av besteforeldrene mine når jeg var 15-16 år gammel. Kameraet var helt intakt og hadde mange objektiver.

Jeg begynte først å ta bilder av venner og på gården jeg bodde.

Da jeg gikk på Steinerskolen fikk vi en stor årsoppgave, hvor vi fikk velge et tema vi skulle jobbe med over et år. Jeg valgte å svare på oppgaven med foto, og etter å ha produsert et så stort arbeid forsto jeg at jeg hadde lyst til å fortsette med det. Jeg hadde også veldig lyst til å skrive eller kombinere en interesse for samfunnet med noe kunstnerisk.

Andrea gikk et år på folkehøgskole før hun kom inn på fotojournalist studiene ved Høgskolen i Oslo.

- Jeg følte meg veldig heldig som kom inn, fordi de tok bare inn 12 studenter annethvert år, sier hun og smiler fornøyd.

Var det en lang vei fra skolen og inn i arbeidslivet?

- Det å komme seg videre til arbeidslivet var ikke så vanskelig. Utdanningen var tett knyttet opp til spesielt aviser i Oslo, og vi hadde en del praksis. Det var mange kurs med forskjellige temaer som; reportasjer, portrett, journalistikk og større prosjekter. Jeg hadde praksis i Dagbladet i tre måneder og fikk jobb der etterpå som freelancer i Fredagsmagasinet som ikke lenger finnes.

Agnes har begynt å bli litt urolig på gulvet, og Andrea løfter henne opp på fanget. Hun fortsetter;

- Jeg jobbet også på en kafé en gang i uken for å ha noe stabil inntekt, men jeg hadde spart opp en del penger fra en to måneders sommerjobb som vikar i Hamar avis.

Det å være freelancer er uforutsigbart når det kommer til jobber og inntekt, men man kan tjene godt på det. Det tok ikke lang tid før Andrea kunne leve av inntektene som freelancer.

- I tillegg til å være freelancer hadde jeg skikkelig lyst til å jobbe for aviser med reportasjer og større egne prosjekter, forteller hun videre. Jeg hadde ikke lyst til å bli en person som valgte jobber fordi det var bra betalt. Jeg ville velge jobber fordi de var interessante, og jeg har prøvd å holde meg til dette hele tiden.

Andrea ser på seg selv som en dokumentarfotograf, og syntes det er interessant å fortelle historier om trender, samfunnsfenomen eller andre store ting som har skjedd.

- Jeg liker å fortelle en historie gjennom bilder av menneskene som er berørt og miljøer jeg ikke kjenner til fra før, for å prøve å skildre det så godt jeg kan, forteller hun.

Andrea reiste for første gang til Grønland i 2008 for å fotografere til prosjektet Disappearing Ice Age. I løpet av de neste årene var hun alt fra fire til to uker fordelt på fire, fem turer til sammen på Grønland. Hun valgte seg inn på et spesielt område, men reiste samtidig litt mellom bygdene.

Når jeg spør henne om hvordan det er å jobbe så tett på de forskjellige menneskene sier hun;

- Det er en helt fantastisk ting å bo hos en familie i ti dager og lære hvordan de lever. Det gir deg noen nye perspektiver ved ditt eget liv.

Agnes begynner å bli mer utålmodig og Andrea må gå en runde rundt i stua før hun fortsetter.

- Det er jo veldig interessant. Du blir kjent med utrolig mange, og møter mennesker du ellers ikke ville hatt noen grunn til å ta kontakt med. Men så klart, det kan jo til tider være ganske ubehagelig og utfordrende. Jeg ser ikke på meg selv som en veldig utadvendt person, og det og alltid skulle ta kontakt med fremmede og gjerne komme så tett som mulig inn på de i deres mest private øyeblikk er ganske utfordrende. Men det er egentlig litt av drivkraften min, å ”pushe” meg selv og oppsøke ting  som kanskje er litt utfordrende og ubehagelige. Skal du fortelle en historie om andre mennesker, så må du bli kjent med de først.

Når du tok bilder til ”En dag i historien”, hvordan tenkte du når du tok bildene?

Hun ser på meg og smiler, og det virker som om hun prøver å sette ordene riktig på plass.

- Da var det viktigste å formidle de menneskene jeg tok bilde av. Først hadde vi en samtale eller et intervju hvor jeg prøvde å bli litt kjent med personen og tenke; ”hvem er det her?”, og prøvde å fange opp noe i samtalen, kanskje en stemning eller et eller annet som kanskje kunne gi meg en ide til et bilde.

Jeg forsøkte å ta ganske enkle bilder hvor personen var i fokus. Det var viktig at det ikke skulle være mye drama, fancy lys eller masse tanker om komposisjoner i bildene. Ønsket mitt var å si noe om personen og dens liv med en bakgrunn eller omgivelse som var personlig for vedkommende.

Du har vunnet og blitt nominert til en del priser for ”En dag i historien”, men hvor mange priser har du egentlig vunnet?

- For ”En dag i historien” har jeg blitt nominert til Norwegian Picture of the Year Award. Prisen blir delt ut i mars, og jeg vet ikke helt hva slags pris jeg får, men jeg vet at jeg er nominert. Jeg er også nominert til Sony World Photography Awards. Så vi reiser til London, hvor vi har blitt invitert til utstilling og slikt. Det er jo veldig fint, selv om det alltid er ambivalent å vinne priser for noe som er så trist. Det trist og det er fælt, men samtidig så er det jo fint. Og fordelene med slike konkurranser er at det er mange som ser bildene dine, og enda flere får forståelse for den historien du prøver å fortelle.

Hun tar en slurk av teen med Agnes sittende på fanget.

- Jeg fikk tredjeplass i UNICEF Photo of the Year Award i 2012, og har vunnet Norwegian Picture of the Year Award flere ganger, åtte ganger eller noe sånt. Så jeg har vunnet noen priser opp gjennom årene.

Hun ler litt før hun henter seg inn igjen.

Andrea tror at jobb og livet henger veldig tett sammen når man jobber med kreative yrker, for da har man et spennende liv, også med barn.

- Jeg tror det kan være en berikelse for jobben, sier hun.

 

- Det å bli invitert til å holde foredrag på festivaler og utstillinger og jeg føler at jeg har frihet til å definere litt selv hva jeg vil gjøre er også morsomt, fortsetter hun.

Andrea reiser seg for å hente mer kaffe, og mens hun står på kjøkkenet nynner hun for Agnes.

- Man må bare jobbe og ikke tenke at det skal skje noe i morgen. Det kan ta flere år å komme dit man vil være. Og jeg tror det er veldig lurt å bruke de resursene du har rundt deg. Du må tørre å vise frem bildene dine og stå det den du er som fotograf. Også må du finne ut hva du brenner for, fordi det du brenner for kan du gjøre mye bedre enn meg, så kan jeg gjøre det jeg brenner for. Det er alltid lettest å bli god hvis man har en  et personeling engasjement for det. Samtidig kanskje holde seg oppdatert på hva som skjer ute i verden, se på fotobøker og finne inspirasjon i andres arbeid.

- Det er veldig hyggelig og smigrende at man får annerkjennelse for noe man har gjort. For når du velger å bruke mange uker av livet ditt på Grønland, så er det jo kult at noen andre ser verdien av det og ser det samme du kanskje har sett og syntes det er interessant. Jeg syntes jo det er kjempe interessant, og når andre syntes at du er inne på noe, så er det veldig morsomt. Det betyr masse for meg, og det er veldig motiverende for videre arbeid.

Tror du fotoyrket kommer til å overleve?

- Jeg vil si at det er et yrke i utvikling. Det er ganske utfordrende å være fotograf i dag, når alle kan ta bilder og har en større visuell kompetanse enn bare for noen år siden.

Hun stopper opp for å lete etter ordene og fortsetter.

- Men jeg tror også at siden, i alle fall mange unge er på steder som Instagram og alle kan ha et digitalkamera, at man blir mer kresen. Så det finnes mange muligheter likevel. Det kommer nok fortsatt til å være magasiner og arenaer hvor du kan gå i dybden og fortelle lengere historier. For det er det som er forskjellen mellom en fotograf som har utdanning og er dedikert enn en som tar bilder med mobilen sin. For fotografen har tenkt igjennom en ting og har noe på hjertet og en historie han/hun vil fortelle, og det håper og tror jeg det kommer til å være behov for fremover. Jeg vil tro at bransjen forandrer seg, ikke at den forsvinner.

Hun titter ned på Agnes å smiler.

- Men jeg har tenkt mye nå som jeg er i permisjon på; oj, finnes jobben min da?, når jeg er ferdig i August? Det var kanskje ikke det smarteste yrket å velge. Men jeg har ikke tenkt å gi opp. Det har gått veldig bra for min del så langt, så jeg må bare kjøre på og jobbe hardt.

Hvordan tror du at det å ha fått barn vil påvirke arbeidet ditt?

Hun titter på meg og så ned på Agnes, tar en et nytt rundstykke og smører ut en ny avocado. Hun tar en bit.

- Jeg er vant til å reise veldig mye. Og i noen perioder reiste jeg hver uke rundt i Europa, og det kan jeg ikke nå. Så det blir nok litt annerledes, jeg håper at jeg klarer å bli flinkere til å fokusere på å gjøre noen større bra ting enn å gjøre mye halvveis. Man må være fokusert og prioritere. Men samtidig tror jeg det å få barn, som er en så sjelsettende opplevelse, gjør at du kanskje har litt mer tyngde i livet. Ikke det at du har sett en åpenbaring, men at du får oppleve det og det er ganske stort.

- Men det klart at jeg er glad at jeg har ventet, så jeg kunne fokusere på karrieren mange år, før jeg stiftet familie.

- Hvordan er det å endelig være mamma?

- Det er veldig stort og veldig magisk å tenke på at for litt over et år side så fantes ikke Agnes, og nå er hun så veldig tilstede. Så alle de klisjeene du hører om å få barn, de stemmer jo på en måte.

Agnes fikk plutselig lyst til å være med i samtalen, og sitter å snakker på Andreas fang. Vi ler og snakker litt med henne før vi fortsetter.

- Det er jo litt kult og, for man lærer masse nytt. Det blir som å sette seg inn i noe nytt som du ikke kunne noe om fra før og bli skikkelig god på det. Det er gøy å oppleve noe annet når man har fokusert mye på jobb i så mange år, da er det litt godt å bare rense hodet og tenke på noe annet og gå masse turer.

 

 Hvor får du inspirasjon fra?

Hun ler litt før hun titter seg om rundt i den lille leiligheten.

- Det er mye forskjellig. Jeg kan finne inspirasjon fra andre fotografer, i fotobøker, gamle historier og unge samtidsfotografer. Også ser jeg mye film og leser, tenker, betrakter og observerer. Det jeg blir mest inspirert av er å være sammen med andre mennesker og være ute i verden og se ting og å tenke selv.

Hva slags utrykk vil du si bildene dine har?

- Jeg føler at mitt utrykk er ganske enkelt, og jeg er ikke så veldig opptatt av så mange effekter og drama. Jeg har mer lyst til å formidle mer intime øyeblikk og at både motiv, farger og alt kan formidle en følelse eller en atmosfære. Jeg vil ikke være den som skriker høyt.

Hun prøver også å gå litt bort fra det tekniske, hun syntes det kan bli litt for perfekt. Umiddelbare og melankolske utrykk er en bedre måte å beskrive bildene hennes på.

Føler du at du har oppnådd en drøm?

- Det var alltid en drøm for meg å være fotograf og det å på en måte kunne bidra i samfunnsdebatten. Lage en bok og ta et tema å formilde det på din måte har også vært en drøm. Skape noe synlig som alle kan se og kjøpe. Men, det er mer jeg vil strekke meg etter, jeg føler ikke at jeg helt har oppnådd drømmen min helt. Jeg er bare 31 år så det hadde vært kjedelig å ikke hatt noen flere drømmer å oppfylle.

Andrea drømmer om å jobbe for de største magasinene, gjøre en internasjonal fotobok og nye store prosjekter om interessante temaer og områder. Hun tilføyer;

- Jeg føler at jeg har vært heldig som i alle fall har nådd noen delmål.

Men har du noen prosjekter på gang nå?

- Nei, nå har jeg permisjon og det var mye jobb med boka, så nå følte jeg litt for å bare ta pause. Men jeg regner å starte igjen når vi flytter til Berlin i slutten av april. Jeg skal være med på et stort prosjekt som heter See Change, hvor det er mange fotografer som skal dokumenter en historie i hvert sitt land. Alle har et felles tema som er; den unge generasjonen vokser opp i Europa, nå med alle de problemene og omveltningene som skjer. Så da skal jeg ta bilder i Berlin. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre enda, men det blir gøy fordi det er så mange flinke folk som er med på det.

- Så du gleder deg til å flytte til Berlin?

- Ja, jeg gleder meg veldig! ”Det rykker jo litt i fingeren” av og til. Så jeg gleder meg til å starte å ta bilder igjen.

Hva syntes du er det beste med å ha kommet så langt som du har?

Hun smiler.

- Det beste er kanskje at du får en slags selvtillit eller tro på det du gjør, og at du kan stå for det du gjør, forteller hun.

- Når jeg var yngre så var jeg så usikker på om det jeg gjorde var bra og hadde mye angst når jeg skulle på jobb. Jeg følte meg så heldig når folk gadd å ringe meg og spørre om jeg vill jobbe og ta oppdrag. Men nå har jeg mye å komme med, og det er veldig deilig. Også er det kult at man får oppdrag for magasiner hvor man må designe oppdraget slik at det ser bra ut på trykk. Noe av det beste er at mange leser det, og du får betalt.

Hun stopper opp, titter på meg og ler.

- Man må gjøre så mange ting på en gang når man har barn, sier hun og smiler.

Har du noen tips til andre som vil bli fotografer?

- Ja, det har jeg. Jeg tror det er viktig og virkelig ville det, fordi det er et ganske utfordrende og tøft yrke og det er stor konkurranse. Det er smart og ta utdanning og finne ut hvilken retning du har lyst til å gå og finne ut hva slags fotograf du har lyst til å være. Tenke langsiktig, gjerne jobbe med et prosjekt eller to, ha bilder til portfolioen din, og ikke tro at alt skal skje nå med en gang. Det tar tid.

Hun smiler.

Vi avslutter intervjuet og fortsetter med lunsjen vår.

Skrevet av: Cathrine Gjerdingen Larsen // Magasinoppgave 2012 // Publisert med samtykke av Andrea Gjestvang