Alle foto: Cathrine Gjerdingen Larsen
Andrea Gjestvang er en dokumentarfotograf fra Ottestad, født i 1981,
som nå er bosatt i Oslo. Hun er forlovet med kunstneren Anders Kjellesvik og de
har datteren Agnes på tre og en halv måned sammen. Andrea er kjent over hele
verden og har vunnet flere priser. Jeg møter henne på Tøyen torg. Etter en tur
ute rundt på Tøyen for å ta noen bilder, og for å få Agnes til å sovne, har vi
nå gått til leiligheten til Andrea som ligger i fjerde etasje i en bygård i
Håkons gate 20. Vi setter oss ned ved spisebordet for å spise lunsj. Hun spør
om jeg vil ha og te, og jeg takker ja.
Du har fortalt at moren din er norsklærer og at
faren din er bonde, hvordan ble du da så interessert i foto?
Hun tar et rundstykke og smører ut en avocado, og tar en bit før hun
svarer.
- Det er et veldig godt spørsmål, men jeg fikk et gammelt
speilreflekskamera av besteforeldrene mine når jeg var 15-16 år gammel. Kameraet
var helt intakt og hadde mange objektiver.
Jeg begynte først å ta bilder av venner og på gården jeg bodde.
Da jeg gikk på Steinerskolen fikk vi en stor årsoppgave, hvor vi fikk
velge et tema vi skulle jobbe med over et år. Jeg valgte å svare på oppgaven
med foto, og etter å ha produsert et så stort arbeid forsto jeg at jeg hadde
lyst til å fortsette med det. Jeg hadde også veldig lyst til å skrive eller
kombinere en interesse for samfunnet med noe kunstnerisk.
Andrea gikk et år på folkehøgskole før hun kom inn på fotojournalist
studiene ved Høgskolen i Oslo.
- Jeg følte meg veldig heldig som kom inn, fordi de tok bare inn 12
studenter annethvert år, sier hun og smiler fornøyd.
Var det en lang vei fra skolen og inn i
arbeidslivet?
- Det å komme seg videre til arbeidslivet var ikke så vanskelig.
Utdanningen var tett knyttet opp til spesielt aviser i Oslo, og vi hadde en del
praksis. Det var mange kurs med forskjellige temaer som; reportasjer, portrett,
journalistikk og større prosjekter. Jeg hadde praksis i Dagbladet i tre måneder
og fikk jobb der etterpå som freelancer i Fredagsmagasinet som ikke lenger
finnes.
Agnes har begynt å bli litt urolig på gulvet, og Andrea løfter henne
opp på fanget. Hun fortsetter;
- Jeg jobbet også på en kafé en gang i uken for å ha noe stabil
inntekt, men jeg hadde spart opp en del penger fra en to måneders sommerjobb
som vikar i Hamar avis.
Det å være freelancer er uforutsigbart når det kommer til jobber og
inntekt, men man kan tjene godt på det. Det tok ikke lang tid før Andrea kunne
leve av inntektene som freelancer.
- I tillegg til å være freelancer hadde jeg skikkelig lyst til å jobbe
for aviser med reportasjer og større egne prosjekter, forteller hun videre. Jeg
hadde ikke lyst til å bli en person som valgte jobber fordi det var bra betalt.
Jeg ville velge jobber fordi de var interessante, og jeg har prøvd å holde meg
til dette hele tiden.
Andrea ser på seg selv som en dokumentarfotograf, og syntes det er
interessant å fortelle historier om trender, samfunnsfenomen eller andre store
ting som har skjedd.
- Jeg liker å fortelle en historie gjennom bilder av menneskene som er
berørt og miljøer jeg ikke kjenner til fra før, for å prøve å skildre det så
godt jeg kan, forteller hun.
Andrea reiste for første gang til Grønland i 2008 for å fotografere til
prosjektet Disappearing Ice Age. I løpet av de neste årene var hun alt fra fire
til to uker fordelt på fire, fem turer til sammen på Grønland. Hun valgte seg
inn på et spesielt område, men reiste samtidig litt mellom bygdene.
Når jeg spør henne om hvordan det er å jobbe så tett på de forskjellige
menneskene sier hun;
- Det er en helt fantastisk ting å bo hos en familie i ti dager og lære
hvordan de lever. Det gir deg noen nye perspektiver ved ditt eget liv.
Agnes begynner å bli mer utålmodig og Andrea må gå en runde rundt i
stua før hun fortsetter.
- Det er jo veldig interessant. Du blir kjent med utrolig mange, og
møter mennesker du ellers ikke ville hatt noen grunn til å ta kontakt med. Men
så klart, det kan jo til tider være ganske ubehagelig og utfordrende. Jeg ser
ikke på meg selv som en veldig utadvendt person, og det og alltid skulle ta
kontakt med fremmede og gjerne komme så tett som mulig inn på de i deres mest
private øyeblikk er ganske utfordrende. Men det er egentlig litt av drivkraften
min, å ”pushe” meg selv og oppsøke ting
som kanskje er litt utfordrende og ubehagelige. Skal du fortelle en
historie om andre mennesker, så må du bli kjent med de først.
Når du tok bilder til ”En dag i historien”, hvordan tenkte du når du
tok bildene?
Hun ser på meg og smiler, og det virker som om hun prøver å sette
ordene riktig på plass.
- Da var det viktigste å formidle de menneskene jeg tok bilde av. Først
hadde vi en samtale eller et intervju hvor jeg prøvde å bli litt kjent med
personen og tenke; ”hvem er det her?”, og prøvde å fange opp noe i samtalen,
kanskje en stemning eller et eller annet som kanskje kunne gi meg en ide til et
bilde.
Jeg forsøkte å ta ganske enkle bilder hvor personen var i fokus. Det
var viktig at det ikke skulle være mye drama, fancy lys eller masse tanker om
komposisjoner i bildene. Ønsket mitt var å si noe om personen og dens liv med
en bakgrunn eller omgivelse som var personlig for vedkommende.
Du har vunnet og blitt nominert til en del priser for ”En dag i
historien”, men hvor mange priser har du egentlig vunnet?
- For ”En dag i historien” har jeg blitt nominert til Norwegian Picture
of the Year Award. Prisen blir delt ut i mars, og jeg vet ikke helt hva slags
pris jeg får, men jeg vet at jeg er nominert. Jeg er også nominert til Sony
World Photography Awards. Så vi reiser til London, hvor vi har blitt invitert
til utstilling og slikt. Det er jo veldig fint, selv om det alltid er ambivalent
å vinne priser for noe som er så trist. Det trist og det er fælt, men samtidig
så er det jo fint. Og fordelene med slike konkurranser er at det er mange som
ser bildene dine, og enda flere får forståelse for den historien du prøver å
fortelle.
Hun tar en slurk av teen med Agnes sittende på fanget.
- Jeg fikk tredjeplass i UNICEF Photo of the Year Award i 2012, og har
vunnet Norwegian Picture of the Year Award flere ganger, åtte ganger eller noe
sånt. Så jeg har vunnet noen priser opp gjennom årene.
Hun ler litt før hun henter seg inn igjen.
Andrea tror at jobb og livet henger veldig tett sammen når man jobber
med kreative yrker, for da har man et spennende liv, også med barn.
- Jeg tror det kan være en berikelse for jobben, sier hun.
- Det å bli invitert til å holde foredrag på
festivaler og utstillinger og jeg føler at jeg har frihet til å definere litt
selv hva jeg vil gjøre er også morsomt, fortsetter hun.
Andrea reiser seg for å hente mer kaffe, og mens hun står på kjøkkenet nynner
hun for Agnes.
- Man må bare jobbe og ikke tenke at det skal
skje noe i morgen. Det kan ta flere år å komme dit man vil være. Og jeg tror
det er veldig lurt å bruke de resursene du har rundt deg. Du må tørre å vise
frem bildene dine og stå det den du er som fotograf. Også må du finne ut hva du
brenner for, fordi det du brenner for kan du gjøre mye bedre enn meg, så kan
jeg gjøre det jeg brenner for. Det er alltid lettest å bli god hvis man har
en et personeling engasjement for det. Samtidig
kanskje holde seg oppdatert på hva som skjer ute i verden, se på fotobøker og
finne inspirasjon i andres arbeid.
- Det er veldig hyggelig og smigrende at man får annerkjennelse for noe
man har gjort. For når du velger å bruke mange uker av livet ditt på Grønland,
så er det jo kult at noen andre ser verdien av det og ser det samme du kanskje
har sett og syntes det er interessant. Jeg syntes jo det er kjempe interessant,
og når andre syntes at du er inne på noe, så er det veldig morsomt. Det betyr
masse for meg, og det er veldig motiverende for videre arbeid.
Tror du fotoyrket kommer til å overleve?
- Jeg vil si at det er et yrke i utvikling. Det er ganske utfordrende å
være fotograf i dag, når alle kan ta bilder og har en større visuell kompetanse
enn bare for noen år siden.
Hun stopper opp for å lete etter ordene og fortsetter.
- Men jeg tror også at siden, i alle fall mange unge er på steder som
Instagram og alle kan ha et digitalkamera, at man blir mer kresen. Så det
finnes mange muligheter likevel. Det kommer nok fortsatt til å være magasiner
og arenaer hvor du kan gå i dybden og fortelle lengere historier. For det er
det som er forskjellen mellom en fotograf som har utdanning og er dedikert enn
en som tar bilder med mobilen sin. For fotografen har tenkt igjennom en ting og
har noe på hjertet og en historie han/hun vil fortelle, og det håper og tror
jeg det kommer til å være behov for fremover. Jeg vil tro at bransjen forandrer
seg, ikke at den forsvinner.
Hun titter ned på Agnes å smiler.
- Men jeg har tenkt mye nå som jeg er i permisjon på; oj, finnes jobben
min da?, når jeg er ferdig i August? Det var kanskje ikke det smarteste yrket å
velge. Men jeg har ikke tenkt å gi opp. Det har gått veldig bra for min del så
langt, så jeg må bare kjøre på og jobbe hardt.
Hvordan tror du at det å ha fått barn vil påvirke arbeidet ditt?
Hun titter på meg og så ned på Agnes, tar en et nytt rundstykke og
smører ut en ny avocado. Hun tar en bit.
- Jeg er vant til å reise veldig mye. Og i noen perioder reiste jeg
hver uke rundt i Europa, og det kan jeg ikke nå. Så det blir nok litt
annerledes, jeg håper at jeg klarer å bli flinkere til å fokusere på å gjøre
noen større bra ting enn å gjøre mye halvveis. Man må være fokusert og
prioritere. Men samtidig tror jeg det å få barn, som er en så sjelsettende
opplevelse, gjør at du kanskje har litt mer tyngde i livet. Ikke det at du har
sett en åpenbaring, men at du får oppleve det og det er ganske stort.
- Men det klart at jeg er glad at jeg har ventet, så jeg kunne fokusere
på karrieren mange år, før jeg stiftet familie.
- Hvordan er det å endelig være mamma?
- Det er veldig stort og veldig magisk å tenke på at for litt over et
år side så fantes ikke Agnes, og nå er hun så veldig tilstede. Så alle de
klisjeene du hører om å få barn, de stemmer jo på en måte.
Agnes fikk plutselig lyst til å være med i samtalen, og sitter å
snakker på Andreas fang. Vi ler og snakker litt med henne før vi fortsetter.
- Det er jo litt kult og, for man lærer masse nytt. Det blir som å
sette seg inn i noe nytt som du ikke kunne noe om fra før og bli skikkelig god
på det. Det er gøy å oppleve noe annet når man har fokusert mye på jobb i så
mange år, da er det litt godt å bare rense hodet og tenke på noe annet og gå
masse turer.
Hun ler litt før hun titter seg om rundt i den lille leiligheten.
- Det er mye forskjellig. Jeg kan finne inspirasjon fra andre
fotografer, i fotobøker, gamle historier og unge samtidsfotografer. Også ser
jeg mye film og leser, tenker, betrakter og observerer. Det jeg blir mest
inspirert av er å være sammen med andre mennesker og være ute i verden og se
ting og å tenke selv.
Hva slags utrykk vil du si bildene dine har?
- Jeg føler at mitt utrykk er ganske enkelt, og jeg er ikke så veldig
opptatt av så mange effekter og drama. Jeg har mer lyst til å formidle mer intime
øyeblikk og at både motiv, farger og alt kan formidle en følelse eller en
atmosfære. Jeg vil ikke være den som skriker høyt.
Hun prøver også å gå litt bort fra det tekniske, hun syntes det kan bli
litt for perfekt. Umiddelbare og melankolske utrykk er en bedre måte å beskrive
bildene hennes på.
Føler du at du har oppnådd en drøm?
- Det var alltid en drøm for meg å være fotograf og det å på en måte
kunne bidra i samfunnsdebatten. Lage en bok og ta et tema å formilde det på din
måte har også vært en drøm. Skape noe synlig som alle kan se og kjøpe. Men, det
er mer jeg vil strekke meg etter, jeg føler ikke at jeg helt har oppnådd
drømmen min helt. Jeg er bare 31 år så det hadde vært kjedelig å ikke hatt noen
flere drømmer å oppfylle.
Andrea drømmer om å jobbe for de største magasinene, gjøre en
internasjonal fotobok og nye store prosjekter om interessante temaer og
områder. Hun tilføyer;
- Jeg føler at jeg har vært heldig som i alle fall har nådd noen
delmål.
Men har du noen prosjekter på gang nå?
- Nei, nå har jeg permisjon og det var mye jobb med boka, så nå følte
jeg litt for å bare ta pause. Men jeg regner å starte igjen når vi flytter til Berlin
i slutten av april. Jeg skal være med på et stort prosjekt som heter See
Change, hvor det er mange fotografer som skal dokumenter en historie i hvert
sitt land. Alle har et felles tema som er; den unge generasjonen vokser opp i
Europa, nå med alle de problemene og omveltningene som skjer. Så da skal jeg ta
bilder i Berlin. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre enda, men det blir gøy
fordi det er så mange flinke folk som er med på det.
- Så du gleder deg til å flytte til Berlin?
- Ja, jeg gleder meg veldig! ”Det rykker jo litt i fingeren” av og til.
Så jeg gleder meg til å starte å ta bilder igjen.
Hva syntes du er det beste med å ha kommet
så langt som du har?
Hun smiler.
- Det beste er kanskje at du får en slags
selvtillit eller tro på det du gjør, og at du kan stå for det du gjør,
forteller hun.
- Når jeg var yngre så var jeg så usikker på
om det jeg gjorde var bra og hadde mye angst når jeg skulle på jobb. Jeg følte
meg så heldig når folk gadd å ringe meg og spørre om jeg vill jobbe og ta
oppdrag. Men nå har jeg mye å komme med, og det er veldig deilig. Også er det
kult at man får oppdrag for magasiner hvor man må designe oppdraget slik at det
ser bra ut på trykk. Noe av det beste er at mange leser det, og du får betalt.
Hun stopper opp, titter på meg og ler.
- Man må gjøre så mange ting på en gang når
man har barn, sier hun og smiler.
Har du noen tips til andre som vil bli
fotografer?
- Ja, det har jeg. Jeg tror det er viktig og
virkelig ville det, fordi det er et ganske utfordrende og tøft yrke og det er stor
konkurranse. Det er smart og ta utdanning og finne ut hvilken retning du har
lyst til å gå og finne ut hva slags fotograf du har lyst til å være. Tenke
langsiktig, gjerne jobbe med et prosjekt eller to, ha bilder til portfolioen
din, og ikke tro at alt skal skje nå med en gang. Det tar tid.
Hun smiler.
Vi avslutter intervjuet og fortsetter med lunsjen vår.
Skrevet av: Cathrine Gjerdingen Larsen // Magasinoppgave 2012 // Publisert med samtykke av Andrea Gjestvang
Du er så utrolig flink!
SvarSlettTakk:)
SvarSlett